Den store hilserunden

Jernbanedirektør Elisabeth Enger sitter på Sørlandsbanen og leser Sporvekslingsmordet. Frykter hun at konkurranseutsettingen vil ende i forferdelse? Slett ikke. Hans Olav Lahlums krimroman handler ikke engang om tog; den forteller om en skiløper som blir funnet skutt i sporet under en stafett i Holmenkollen. Snarere er det slik at Enger behøver litt avveksling underveis på en hektisk turné som i løpet av to dager bringer Jernbanedirektoratets ledelse til fem møter i Arendal, Kristiansand og Stavanger. –Dette er bare starten. Vi skal reise og knytte kontakter med kommuner, fylkeskommuner og kollektivselskaper alle steder der jernbanen er relevant. Vi forklarer det nye direktoratets rolle, redegjør for konkurranseutsettingen og diskuterer hvordan vi best kan samarbeide, sier hun. At byene langs Sørlandsbanen er blant de første som besøkes, skyldes selvfølgelig at strekningen er indrefileten i trafikkpakke 1, som sammen med Arendalsbanen og Jærbanen skal ut på anbud i vår. Enger vet utmerket godt at det hersker mye usikkerhet og motstand både blant opposisjonspolitikere, NSB-ansatte og folk flest.  

Teori og praksis. – Konkurranseutsettingen er omstridt. Da er det viktig at vi orienterer grundig om hva som egentlig skjer. Men vi kan ikke nøye oss med å fortelle at tilbudet skal bli bedre, at det blir mer jernbane for pengene. Vi er nødt til å vise det i praksis. Folk må faktisk oppleve at det er sant, slik de etter hvert gjorde på Gjøvikbanen, sier hun. Utenfor har mørket for lengst senket seg. Vi har passert Breland og Marnardal. Idet toget glir inn på Audnedal stasjon legger direktøren brått fra seg boken og hopper av. Hva skjedde nå? – Vi har fått masse klager på at perrongen her er for lav. Og det er den absolutt, konkluderer hun når hun vender tilbake til plassen og boken. For en jernbanedirektør må ikke bare ha kontroll på de store linjene. Hun må også bry seg om de små.

Ryanair? Tidligere på dagen har Jernbanemagasinet satt seg på Sørlandsbanen fra Oslo for å høre med vanlige reisende hva de tenker om at strekningen nå konkurranseutsettes. Forrest i toget treffer vi Hege Karlsen Rike og sønnen Anthony (2), som er på vei til helgebesøk hos familien i Kristiansand. Hun elsker å ta toget. Lekerom, spisevogn, fine muligheter for bleieskift – og på mindre tåketunge dager: mye vakkert å se utenfor. Men også Sørlandsbanen kan bli enda bedre, mener hun. Og det er hun sikker på at  konkurransen vil bidra til. – NSB er veldig dyktige, men konkurranse er sunt. Da må man skjerpe seg både på pris og kvalitet. Det er jo sånn det fungerer overalt, enten det gjelder tog eller vanlige butikker, sier Karlsen Rike.

NSB er veldig dyktige, men konkurranse er sunt. Da må man skjerpe seg både på pris og kvalitet.

Hege Karlsen Rike, reisende

– Noen vil nok mene at konkurransen i luften har vært mer positiv for prisene enn for kvaliteten? – Sørlandsbanen må for all del ikke bli jernbanens svar på Ryanair. I siste instans er tross alt komfort viktigere enn pris for meg, sier hun. Dropper dobesøk. For Rita Sæther, som sitter lenger bak i toget og hekler babyteppe til en niese, er imidlertid konkurranse en uting. – Den går utover kvaliteten og sikkerheten. Bare se på hvordan det gikk med søppelhentingen i Oslo! Nei, NSB bør fortsatt få kjøre toget, sier hun bestemt. Ikke det at hun synes NSB er perfekte heller. Toalettene skvulper sånn i svingene at hun lar være å drikke hele veien fra Oslo til Moi, for å unngå dobesøk. – Men jeg er opptatt av at de ansatte skal ha det bra, og jeg er redd konkurranse om prisene vil gå utover enten dem eller kvaliteten. Heldigvis merker jeg en gryende bevissthet, særlig blant unge, om at kapitalen ikke bør få råde overalt. Man behøver ikke å bli rike på togtrafikk, sier hun.

Sammenkobling. I Arendal treffer vi Enger og delegasjonen hennes på møte hos Aust-Agders fylkesordfører Tellef Inge Mørland og hans medarbeidere. Hun presenterer direktoratet, direktør Dagfinn Berge forklarer gangen i konkurransen. Og så tar Mørland ordet. – Vi har litt på hjertet, vi også. Det aller viktigste for oss er å få til en sammenkobling av Sørlands-banen og Vestfoldbanen på Brokelandsheia. Visst er det et dyrt prosjekt, men for jernbanen er det være eller ikke være, sier han. Det prosjektet er så godt at det skal bli vanskelig å si nei til, repliserer Enger, og ser smilene vide seg ut på den andre siden av bordet. Etterpå huker vi tak i fylkesvaraordfører Jon-Olav Strand, som også er leder i Jernbaneforum Sør. Han synes signalene fra direktoratet var overraskende positive. – Sammenkoblingen vil være helt avgjørende for regionen vår. Vi kaller den bare Genistreken. Den vil redusere reisetiden til Oslo fra tre til to timer og føre til stor vekst. – Så hvor fort håper dere å ha den på plass? – Drømmen er 2028, svarer han. De siste signalene fra politikerne tyder på at det vil gå enda noen år.

Bakke. Ting tar altså tid. En av dem som setter pris på det, er forfatteren Gunstein Bakke, som er nominert til en rekke priser for sin ferske, kritikerroste roman Havende. – Jeg har ofte tenkt dette: Livet kan forandre seg på en togreise. Det har jeg vanskelig for å se for meg at kan skje på et fly, i en buss eller bil, sier han drømmende da vi møter ham på Arendalsbanen. Toget er Bakkes suverene førstevalg når han skal ut og reise. Om bord finner han ro. Klarer å jobbe litt, og blir i glimt litterært inspirert. Debutromanen Kontoret inneholder flere scener fra en togreise. Men at konkurranseutsetting skal være fornuftig, kan han ikke forstå. – Instinktivt virker det litt tullete å splitte opp og konkurranseutsette sånne tjenester. Det skulle ikke forundre meg om «større frihet» er en del av innsalget, det pleier å være det, sier han syrlig, mens det fra høyttaleren fortelles at toget er enmannsbetjent og at man derfor bør ha en god grunn for å kontakte føreren. En ung mann mener å ha akkurat det. Han haster forbi oss, banker på førerkupeen og ber pent om å bli satt av på Blakstad. Det er et ønske som bare sekunder senere glatt innvilges.

Look to Jærbanen! En viktig del av Jernbanedirektoratets mandat er å optimalisere samspillet med annen kollektivtrafikk. Det er ledelsen i Kolumbus, som har ansvaret for offentlig buss- og hurtigbåttransport i Rogaland, glade for. Besøket hos dem i Stavanger er siste post på Jernbanedirektoratets turné, og her mottar de rene ord for pengene. – Vi pøser folk inn på Jærbanen, men får ingenting igjen for det! Uansett hvilken operatør dere lar kjøre strekningen, må vi få være med på å planlegge rutene og avtale et takstsamarbeid. Det må ligge noe i potten for oss også, sier direktør Odd Aksland i Kolumbus.

Vi pøser folk inn på Jærbanen, men får ingenting igjen for det!

Odd Aksland, Direktør i Kolumbus

Look to Jæren! Aksland er frustrert over at Kolumbus i praksis subsidierer togreisene for sine kunder. I dag må selskapet betale NSB for at månedskortet skal gjelde også på Jærbanen, til tross for at det er bussene som bringer pendlerne til stasjonene mellom Stavanger og Egersund . – Det er jo steingale, mener han. Men også han lar seg berolige av responsen fra Enger: – Vi er veldig innstilt på å samarbeide med dere. Uansett hva man ideologisk måtte mene om konkurranseutsettingen, er det viktigst hva kundene tenker. Vi skal sørge for å få en operatør av Jærbanen som ønsker å prestere. Dette kan fort bli en snakkis: «Se til Jærbanen!» kommer folk til å si. «Se hva de fikk til i samspill med Kolumbus og fylkeskommunen!»