Forsiden Alle artikler Infrastruktur Persontrafikk Ny organisering Gods Teknologi Om Jernbanemagasinet Abonnement og arkiv Personvern
Jernbanemagasinets nyhetsbrev

Få våre nyheter på e-post.

Meld deg på

Hva leter du etter?

Finses blideste  bauta takker av
Persontrafikk

Finses blideste bauta takker av


Han har båret dresinen over snøskavlene og spadd frem fastkjørte tog til klærne var som isflak. For Kjell Erik Giljarhus har Bergensbanen og Finse, 1222 meter over havet, vært livet i alle år.


Han prater ikke på tomgang, Kjell Erik Giljarhus. Men smilet sitter løst, og øynene glitrer når han forteller om oppveksten på 1950- og 60-tallet i vokterboligen ved Finse stasjon. Faren var håndverker og vedlikeholdt husene på jernbanen. Mora var datter av en jernbanemann og visste hva hun gikk til da familien slo seg ned på Bergensbanens høyeste stasjon. Kjell Erik og søsknene gikk seks år på Finse skule, deretter ventet ungdomsskolen på Geilo.

– Vi tok skoletoget klokka 7.45 hver dag, et lite diesellokomotiv med egen skolevogn som plukka opp elever fra Haugastøl og Ustaoset på veien. Vi kunne også haike med godstoget, forklarer han.

VOKSTE OPP HER: Kjell Erik Giljarhus bodde i vokterbolig 4 på Finse til han var seks år.

Tøff på to hjul. Finsesamfunnet oppstod med Bergensbanen tidlig på 1900-tallet og hadde en gang over 200 fastboende. Da Kjell Erik vokste opp, var de rundt 150 med stort og smått. Stasjonen og samvirkelaget var samlingspunkter, i tillegg til hotellet Finse 1222 med skiheis og egen skøytehall.

– Den første skiheisen hadde bare to T-kroker, så vi stod mye i kø. Hotellgjestene måtte kjøpe polletter, men vi ungene fikk kjøre gratis. Når heisen ikke gikk, trakka vi opp bakken for egen maskin, husker Kjell Erik. Han var ivrig alpinist til han ga seg tidlig i tenårene. Senere fulgte datteren Bente i hans skispor og kom på alpinlandslaget på 1990-tallet.

Om sommeren var det mopeden som gjaldt. Eksosen lå tjukk når Kjell Erik og kameraten Erling M. Nesbø fikk kjøre i skøytehallen. De tok også mange turer på den gamle Rallarvegen.

Fakta

Kjell Erik Giljarhus (64)

Aktuell: 

Går av med pensjon fra Bane NOR 1. juni etter 42 år på Bergensbanen.


Bakgrunn:
Oppvokst i en jernbanefamilie på Finse. Utdannet banereparatør, jobbet på Bergensbanen fra 1976. Bodde med familien på Finse til 1988. Har i over 20 år gått i vakt på Finse som koordinator for snørydding på høyfjellet.

– Det var vanskelig å få tak i bensin, så det hendte vi «lånte» litt fra dresinene som stod parkert i et overbygg. En gang kom en banevokter til Finse med nattoget og skulle kjøre hjem til boligen sin. Han ble ikke blid da han fant dresinen sin med tom tank, minnes Kjell Erik.

Ungdommene ble kalt inn til banemester Georg Brekke.

– Han var veldig snill og sa at «hvis dere lover å aldri stjele bensin mer, skal dere heller få av meg». Senere ansatte han oss begge som sesongarbeidere.

Fra sjø til bane. Jernbanen var likevel ikke førstevalget for unge Giljarhus.

– Jeg hadde bestemt meg for å dra til sjøs etter å ha hørt spennende historier fra en sjømann da jeg var liten. De ble storøyde på sjømannskontoret i Bergen da jeg fortalte hvor jeg kom fra, men til sjøs kom jeg: fire år i utenriksfart og deretter militærtjeneste i marinen.

Jula 1975 var imidlertid banemester Brekke på hugget, og på nyåret 1976 ble Kjell Erik fast ansatt som NSB-aspirant på Finse. Snørydding var stikk-ordet, da som nå.

– En gang var vi ute og måkte snø i 30 timer. Skolissene var så fastfrosset at jeg ikke kunne se dem for bare is. Far min tok en hammer og slo dem løs, ler han.

En gang var vi ute og måkte snø i 30 timer. Kjell Erik Giljarhus

Ulykken. Det første året som aspirant opplevde Kjell Erik å miste to kolleger.

– En annen aspirant, som også var en kamerat av meg, og arbeidsformannen var ute på dresin like vest for Finse da de ble påkjørt av et tog og omkom. Det er sånt en aldri glemmer. Det var ikke noe kjekt å gå på jobb de første gangene etter den ulykken, sier han stille.

Dresinen var i mange år et uunnværlig, men også farefullt, hjelpemiddel for jernbanefolket.

– Jeg kjørte motordresin med 50 kubikk mopedmotor. Ofte var vi alene på jobb, for eksempel i en tunnel for å hogge is. Når snøskavlene la seg i sporet, måtte vi bære dresinen mellom tunnelene. Den veide nok en 70-80 kilo, så det var fort gjort å få kink i ryggen. Jeg har spora av også, men aldri skadet meg. Det var mange uhell og ulykker med dresinene, og på 1980-tallet ble det slutt.

Hold deg oppdatert om utviklingen av norsk jernbane

Meld deg på vårt nyhetsbrev!

SNØFRESEREN: Morten Nesbø (t.v.) og Kjell Erik om bord i en av Bane NORs erfarne slitere, Beilhack-snøfreseren.

Værkyndig. Som snøkoordinator følger Kjell Erik med på vær- og rasvarsler og koordinerer brøytingen for å holde Bergensbanen åpen over fjellet. Fra
november til mai bytter han og to kolleger på å bo i den gamle banemesterleiligheten på stasjonen.

– Vi har til enhver tid to brøytelag med snøfreser på vakt. Laget på Myrdal brøyter østover om morgenen og laget fra Hallingdal vestover om ettermiddagen. Blir det uvær, må jeg kalle dem ut oftere, i verste fall før hvert eneste tog som skal over fjellet, forklarer han.

Ifølge Ingvar Gjeitsund på brøytelaget i Hallingdal er det ikke noe å lure på hvis Kjell Erik ber om ekstra brøyting. Han vet det som er verdt å vite om snø og vindretninger. Selv synes han været har blitt lettere med årene.

– Før kunne uværet ofte vare i flere uker, mens nå gir det seg som regel etter et par dager. Det lengste skiftet jeg har opplevd var 36 timer i strekk i 1976. Da var jeg så sliten at jeg ikke fikk sove.

Fraflytting. To store endringer i Bergensbanens trasé har gjort jobben lettere. I 1993 kom Finsetunnelen, og seks år seinere ble traseen østover rettet ut og nye Gråskallen tunnel tatt i bruk. Kjell Erik var med på anlegget begge steder.

– Finsetunnelen må være tjent inn igjen mange ganger. Strekningen var preget av mye snø, skrøpelige bygg og gamle, dårlige betongtunneler. Det var tungt å holde banen åpen, og mange tog kjørte seg fast, minnes han.

Etter hvert ble behovet for mannskap langs linja redusert, og folketallet dalte på Finse. I 1988 tok Kjell Erik og kona beslutningen om å flytte til Geilo. Bente og broren Øystein ble de siste elevene på Finse skule. Det må ha vært vemodig?

Det finnes et webkamera på Finse, så jeg får kikke på snøforholdene av og til. Kjell Erik Giljarhus

– Det gikk nå greit det. Vi hadde innstilt oss på det etter at flere andre flyttet utover på 1980-tallet. Jeg ble stasjonert på Haugastøl den første tida, og jobbet fortsatt mye her oppe.

I disse dager er det imidlertid slutt for 64-åringen.

– Det finnes et webkamera på Finse, så jeg får kikke på snøforholdene av og til. Det blir litt rart å levere fra seg nøklene, sier han ettertenksomt. Og er rask med å legge til:

– Dere får nå bare ringe hvis det skulle være noe. Om det så er midt på natta.

Dere får bare ringe hvis det skulle være noe. Om det så er midt på natta. Kjell Erik Giljarhus