Forsiden Alle artikler Infrastruktur Persontrafikk Ny organisering Gods Teknologi Om Jernbanemagasinet Abonnement og arkiv Personvern
Jernbanemagasinets nyhetsbrev

Få våre nyheter på e-post.

Meld deg på

Hva leter du etter?

Møte med Eirik Kristoffersen

Med hjerte for jernbane


Karantenen etter en reise til søstermuseet i Danmark gjorde Eirik Kristoffersen selskapssyk. I et stille Oslo før påske nøler han ikke med å takke ja til et intervju ansikt til ansikt, på koronaavstand – før vi kan reise til Hamar.


Midt i mai er det endelig tid for å besøke den stolte direktøren på Hamar i det naturskjønne museumsområdet på Domkirkeodden. Bilder skal tas, og det er noe eget å se et menneske i sitt rette element. Bladene på trærne forteller at det er vår, men temperaturen røper at det er en stund til sommeren. Om et par uker skal museet åpne dørene etter en lang unntakstilstand.

– Vi blir et av de første som åpner dørene, sier Eirik fornøyd, med stø kurs for Dovregubben, museets aller største kjendis.

Han låser opp stallen der det staselige damplokomotivet står i ensom majestet, og er mer enn villig til å la seg fotografere i og ved vidunderet som var ferdig produsert i 1940. Det er lett å tenke at her har vi en togentusiast av solid NSB-familie, men nei da. Eirik Kristoffersen oppdaget ikke magien med tog før han var voksen og en dag satt med ansvaret for to museumsbaner ved Museene i Akershus.  Derfra var veien etter hvert kort til storebror på Hamar, Norsk jernbanemuseum, idyllisk beliggende ved Mjøsa.  Hit kan man reise for å bruke en hel dag med kombinasjonen friluftsliv og museumsbesøk.

– Den da seks år gamle sønnen min likte ikke at pappa skulle bytte jobb, for togene på Urskog-Hølandsbanen passet ham utmerket. Men da han fikk se Dovregubben, ombestemte han seg, kommenterer Eirik.

Fakta

Møte med: Eirik Håvard Kristoffersen (39)

  • Tittel: Museumsdirektør
  • Sivilstand: Gift, og har en sønn på ni år
  • Bakgrunn: Har hatt en hel haug med jobber, men tok etter hvert utdanning som kulturhistoriker. Etter studiene har han jobbet ved ulike museer, og fant veien til Norsk jernbanemuseum høsten 2017, etter en periode i Museene i Akershus, der han blant annet hadde ansvar for Urskog- Hølandsbanen og Lommedalsbanen.
  • Aktuell: Norsk jernbanemuseum er alltid aktuelt, og i år planlegges neste års 125-årsjubileum.

Historieforteller. Selv ble han helt guttunge første gang han fikk se Prydz-loket på Urskog-Hølands-banen fra verkstadgraven:

– Det handler om kraft, størrelse, industridesign. Det er så taktilt… Jeg har arbeiderklassebakgrunn fra Nordland, og vokste opp med foreldre og besteforeldre som var gode historiefortellere. Det er kanskje derfor jeg i dag har en jobb som går ut på å formidle historie, kommenterer han.

Han kaller seg selv nerd. Store deler av omgangskretsen er også kulturhistorikere, og han fant kona på det samme studiet. Men Eirik er en såkalt «late bloomer», som droppet ut av skolen, og hadde en hel haug med ulike jobber før han fant ut av hva han skulle bli når han ble stor:

– Jeg brukte noen år på å finne tilbake til skole-benken, og har hatt mange jobber: vaktmester, vekter, dørvakt, lærerassistent på barneskole og så videre og så videre. Det er ikke så dumt. Jeg kan for eksempel spørre meg selv: Hva ville vaktmester Eirik ha gjort nå?  Og det er lett for meg som leder å sette meg inn i hvordan medarbeiderne har det.

Jeg forsøker å komme meg opp til Hamar hver dag, selv om jeg bor i Oslo. Jeg har savnet menneskemøtene og togturene i denne perioden med nedstenging. Eirik Håvard Kristoffersen

Har savnet Hamar. De rundt 25 medarbeiderne har hatt en rar tid denne våren, som så mange andre i Norge. Det er alltids noe å gjøre som ellers blir satt på vent.

– Vi er privilegerte som har sluppet å permittere. Det er mye fint med hjemmekontor, og arbeidsmoralen er høy. Og kanskje kan vi holde fast ved noen av de miljøvennlige vanene fra kronatiden, med litt flere digitale møter. Dessuten er utstillingen vår veldig godt vasket nå, forteller han med et stort smil.

DOVREGUBBEN: Det kan være vanskelig å holde fingrene fra fatet.

Nå som gjenåpningsdagen 8. juni nærmer seg, og vi slentrer rundt på det idylliske området med gamle stasjonsbygg, lokstaller, pakkhus, togspor og et moderne utstillingsbygg, er det tydelig å se at utstrakt bruk av hjemmekontor ikke er noe han kommer til å savne så veldig. Det er på Hamar det skjer, selv om Eirik også har kontorplass i Posthuset i Oslo, sammen med veldig mange andre i Jernbanedirektoratet.

– Jeg forsøker å komme meg opp til Hamar hver dag, selv om jeg bor i Oslo. Jeg har savnet menneskemøtene og togturene i denne perioden med nedstenging. Nå ser jeg fram til å møte publikum igjen. Med den bakgrunnen jeg har, synes jeg det er fascinerende å drive med noe som treffer godt voksne menn fra «gølvet». Det er det mange museer som ikke gjør. Og vi kan tenke veldig bredt. Jern-
banens betydning kan ikke overdrives, slår han fast.

Fakta

Tre kjappe

  • Hvordan har koronaepidemien preget livet ditt denne våren? Det begynte med fjorten dagers karantene etter at jeg kom hjem fra et møte hos Danmarks Jernbanemuseum i Odense i mars. Det var ganske slitsomt å leve oppå hverandre i en liten leilighet. Jeg har ikke personlig bekymret meg så veldig for selve sykdommen, men for hva dette kan gjøre med samfunnet vårt.
  • Hva har du savnet mest? Det normale livet, turene opp og ned til museet – hverdager med større bevegelsesfrihet.
  • Hva gjør du i sommerferien om du får velge fritt? Da bruker jeg mest mulig tid på hytta i Gildeskål, rett sør for Bodø.

Lidenskap for tog. Eirik blir stadig minnet om at det er mange som har et lidenskapelig forhold til tog og jernbane. Flere og flere tar kontakt, også studenter, og det første samarbeidet med en masterstudent kom i gang i fjor høst.

– Jeg er opptatt av at vi skal ta plass blant museene, fylle rollen vår. Vi har et nasjonalt ansvar for å formidle jernbanehistorien. Med et stort bildearkiv og bibliotek, som publikum har tilgang til, er min ambisjon at vi skal bli enda bedre til å spre kunnskap om en viktig del av kulturhistorien vår.

Norsk jernbanemuseum er i tillegg et forvaltningsorgan og et togselskap. Museumstog blir for eksempel brukt til å frakte cruisepassasjerer på Raumabanen hver sommer.  For tiden er det en stor internasjonal filminnspilling på gang på den spektakulære banen der museet også bidrar. Og nå skal de også overta ansvaret for Kongevogna, som hittil har ligget hos Vy.

GODSHUS: Det gamle godshuset på Kløften stasjon har blitt et fint utstillingslokale.

– Vi gleder oss veldig til å ta over. Det er en oppgave der fallhøyden er stor og som vi tar på det største alvor. Når det er sagt, er vi nok norgesmestere når det gjelder å kjøre tog som ikke akkurat er «A4», så om noen skal greie det, i landskapet etter jernbanereformen, er det oss.

Stor entusiasme ligger i det hele tatt på lur hele tiden når jernbane er temaet. Museumsdirektøren bidrar sterkt:

– Jeg har en uhyre spennende jobb. Vi kan samarbeide med så mange aktører som LO, kommuner og universiteter, i tillegg til enkeltpersoner som vil ha svar på smått og stort. En forfatter kan trenge å vite hvordan en billett så ut et gitt årstall, eller hvordan togruta var en bestemt dag i 1959 mellom Oslo og Drammen. Og vi kan hjelpe.

Jeg er opptatt av at vi skal ta plass blant museene, fylle rollen vår. Vi har et nasjonalt ansvar for å formidle jernbanehistorien. Eirik Håvard Kristoffersen

Jubileer. Nå ligger det også et jubileumsår foran ham. 125 år i 2021. I Europa er bare jernbanemuseet i Wien eldre.

– Vi skal selvsagt ha en jubileumsutstilling. Og det blir laget en egen «linjeakevitt» som skal fraktes over Polarsirkelen før den kommer for salg.

Og ikke nok med det; Dovrebanen fyller 100 samme år, men i den forbindelse er Norsk Jernbanemuseum bare en ressurs for Bane NOR.

Hold deg oppdatert om utviklingen innen norsk jernbane

Meld deg på vårt nyhetsbrev!

– Det er slik vi forholder oss til baner og materiell som jubilerer. Men vi skal blant annet stille med damplok på Dovrebanen, og håper på kongelig deltakelse. Den roterende snøplogen er forresten 100 år i år, og i den anledning bidrar vi til en utstilling i Bergen.

Da jernbanereformen ble gjennomført, havnet museet i Jernbanedirektoratet. Også det vekker stor begeistring.

– Jeg er veldig glad for entusiasmen vi på museet møter hos ansatte i direktoratet. Jeg tror folk rett og slett er glade for å ha oss her. Vi føler oss litt som kjæledeggene, røper en fornøyd Eirik Kristoffersen.