Forsiden Alle artikler Infrastruktur Persontrafikk Ny organisering Gods Teknologi Om Jernbanemagasinet Abonnement og arkiv Personvern
Jernbanemagasinets nyhetsbrev

Få våre nyheter på e-post.

Meld meg på nyhetsbrev

Hva leter du etter?

Raumabanen

Reiser i tid

MARSTEIN STASJON: Fra damplokomotivets tid, som Kjell Hole skriver om i første del av fortellingen sin. Bildet er fra 1937, og ble utgitt som postkort i 1974.


Kjell Hole har hatt et forhold til Raumabanen og tog siden han var guttunge. Her forteller han om første gang han fikk reise med toget han drømte om, og turen han tok 60 år senere.


Jeg hadde aldri reist med tog, jeg hadde bare sett toget. Tante Aslaug hadde et lite feriehus på Veblungsnes. Der var vi ofte på besøk om sommeren, sju mil hjemmefra. Fra stuevinduet hos Aslaug kunne vi se til Åndalsnes, på andre siden av Rauma. Om kvelden sto vi i vinduet og ventet på å se nattoget til Oslo. Vi så det når det kom rundt neset fra stasjonen. Et kullfyrt damplokomotiv spydde ut en stor røyksky som ble liggende som en dis over elva, lenge etter at toget var borte. Det var noe magisk med toget på vei til hovedstaden og ukjente stasjoner. Jeg drømte om å reise med tog.

ARTIKKELFORFATTER: Kjell Hole

Fulle av forventning. Det var flere tanter. Da vi var i tolvårsalderen, inviterte tante Kirsti Olav og meg på togtur. Olav er søskenbarnet mitt. Vi gikk i samme klasse.  Endelig skulle vi på tur med toget, fra Åndalsnes til Verma. Vi var begge spente og forventningsfulle. Vi hadde hørt om vendetunnelen og sett bilder av Kylling bru. Nå skulle det oppleves!

Vi er ute i god tid. Og når toget blir annonsert, er vi på plass i vår kupe. Vi er på togtur! Snart ser vi Veblungsnes og Aslaugs lille hus på andre siden av Rauma.

Endelig skulle vi på tur med toget, fra Åndalsnes til Verma. Vi var begge spente og forventningsfulle. Vi hadde hørt om vendetunnelen og sett bilder av Kylling bru. Nå skulle det oppleves!

Skitten røyk. Olav og jeg blir fort interessert i vinduet i kupeen. Det holdes oppe av ei kraftig, men blankslitt lærreim med flere hull i. Den er festet til en liten metalltapp. For å åpne vinduet, drar vi i lærreima og løsner den fra kroken. Det er tungt, men vi klarer det så vidt. Slik kan vi slippe vinduet ned og feste lærreima i et annet hull, avhengig av hvor mye åpning det skal være. Det er strålende vær, så det er greit å ha åpent vindu. Det er bare en hake ved det – vi må stenge vinduet når vi kommer til en tunnel, for ellers vil den sure og skitne røyken fra lokomotivet fylle kupeen.

Lukta sitter i veggene. Tante Kirsti passer på. Lærerinna er ikke så begeistret for vår aktivitet, så vi slutter med det ganske fort. På Marstein stasjon kommer det flere på, og noen går av. Bagasjen viser at de har vært på handletur på Åndalsnes. Etter Marstein starter stigningen.

KYLLING BRU: En av Norges vakreste og mest kjente bruer har også gjort inntrykk på artikkelforfatteren.

Ingeniørkunst. Kylling bru er en av de lengste steinhvelvbruene på det norske jernbanenettet og den største konstruksjonen på Raumabanen. Stor ingeniørkunst og dyktig håndverk. Et yndet fotomotiv.

Toget krysser elva i lav fart. Vi kan nyte utsikten utover dalen og se ned i djupet på et frådende fossefall, 60 meter under toget. Vi følger intenst med. Presser nesen mot vinduet for å få med oss alt. Det er nesten litt nifst. Før vi vet ordet av det, er det stummende mørkt. Toget befinner seg i en ny tunnel.

Brua er bygd i en svak bue, som inngår i en lengre kurve i «vendesystemet».

Hold deg oppdatert om utviklingen innen norsk jernbane

Var enestående. Det er løsningen som gjør at toget kan klare den store høydeforskjellen i overgangen fra Romsdalen til Lesjabygdene. Etter tunnelen har toget snudd. Nå vender vi nesen nedover dalen på den andre siden, tilbake mot utgangspunktet. Vi er framme og går av toget på vår første togreise.

Vi stopper litt på plattformen og ser på den gule stasjonsbygningen. Et stort skilt med svarte bokstaver på hvit bunn forteller at det er Verma stasjon, 273 moh. Stasjonsmesteren, med uniform og stilig lue, passer på at alt går riktig for seg. Han vifter med sitt grønne flagg og får et ulende svar fra dampfløyta, idet toget igjen setter seg i bevegelse. Nå går det snart inn i vendetunnelen og snur inne i fjellet, oppover dalen. Det kommer ut en «etasje» høyere, på sin vei til Stuguflåten.

Dette toganlegget var i sin tid enestående i Norge. Et lignende anlegg fantes bare på Gotthardbanen i Sveits. Kompetansen fra Raumabanen ble senere videreført til Flåmsbana. Fra Verma og Stuguflåten fortsetter toget til Bjorli, Lesja og Dombås, der Raumabanen ender, 114 km fra Åndalsnes og 659 moh. Her overtar Dovrebanen, over Dovrefjell til Trondheim, eller gjennom Gudbrandsdalen til Oslo. Slik var det i 1924, og slik går togene fortsatt.

LESJAVERK STASJON: Mange stasjoner langs Raumabanen er lagt ned, men togene stopper fortsatt på Lesjaverk.

En ny togtur etter 60 år. I januar 2018 skal jeg tilbake til Raumabanen. Denne gangen starter turen fra Oslo med Dovrebanen til Dombås. En behagelig reise med «NSB komfort». Gratis nett, kaffe og aviser. Helt stille i vogna, ingen skravling eller barnegråt. Det tar fire timer. På Dombås er det overgang til Raumabanen. En moderne dieseldrevet motorvogn står klar på den andre siden av plattformen. En sømløs overgang. Det tar tre minutter før toget setter seg i bevegelse. Like behagelig som Dovrebanen, bare mer stillegående, med store skinnende rene vindusflater.

Nedlagte stasjoner. Uten opphold får jeg følelsen av å flyte videre på en polstret skinnegang. I minnet dukker det opp en gammel og slitt jernbanevogn med en røykfylt kupé, trukket av en velbrukt jernhest med fyrbøter og tung røyk. Det var den gangen. Nå, i strålende vintervær med en blek sol i sør, føler jeg at vi svever gjennom Lesjabygdene. De gamle stasjonene ligger på rekke og rad, folketomme og uten liv. Nedlagt. Botheim, Lesja og Lora passeres, før vi får et kort stopp på Lesjaverk. Dernest passerer vi både Lesjaskog og Bjorli uten stopp.

I minnet dukker det opp en gammel og slitt jernbanevogn med en røykfylt kupé, trukket av en velbrukt jernhest med fyrbøter og tung røyk. Det var den gangen.

Den gamle hytta. Like før vi farer forbi Stuguflåten, kan jeg så vidt skimte den gamle hytta vår mellom furutrærne på Sagberget. Her har jeg tilbrakt flere ferier med kone og barn og gått spennende turer, på ski og til fots. Nå er hytta solgt.

Stuguflåten er så visst ikke verdens navle, kun et gårdsbruk og noen gamle hus, en gammel skysstasjon. Men 22. april 1940 var det tilholdssted for konge, kronprins og Norges regjering. Det ble holdt statsråd i andre etasje i den gamle tømmerbygningen. Neste natt ble konge og kronprins kjørt videre på sin vei mot Molde, og kronprinsen hadde ikke blitt forsvarssjef, slik noen hadde foreslått.

Fortsatt spenning. På Stuguflåten starter fallet mot Romsdalen. Det kribler litt i magen. Jeg fornemmer noe av spenningen fra mange år tilbake. Vil jeg kunne merke at toget svinger inne i fjellet, når toget skal gjøre helomvending i vendetunnelen? Vi svinger mot venstre, og jeg tror jeg kjenner at toget krenger. Men ville jeg ha merket det, hvis jeg ikke hadde visst? Tunnelen er 1400 meter lang og har en radius på 275 meter, en skarpere kurve enn det som ellers er vanlig på norske jernbaner.

STUGUFLÅTEN BRU: Raumabanen er en naturskjønn togstrekning, og denne steinhvelbrua er en av perlene.

Verdifull last. I april 1940 ble Norges Banks gullbeholdning (3 000 gullbarrer, 49 tonn) i all hemmelighet ført fram til Åndalsnes med Raumabanen, og videre til Molde og England. En så verdifull last har nok ikke passert vendetunnelen verken før eller siden. Både Åndalsnes og Molde ble bombet sønder og sammen, men gullet, kongen og kronprinsen kom velberget fram. Noen dager senere ble 1500 britiske og 425 norske soldater evakuert fra Dombås. De søkte tilflukt i vendetunnelen, da det oppsto trefninger med tyske tropper. I nattens mulm og mørke ble de fraktet til Åndalsnes med et tog som sto i beredskap inne i tunnelen. Den slags dramatikk er ikke dagligdags, og langt fra min fredelige togtur 10. januar 2018.

På Stuguflåten starter fallet mot Romsdalen. Det kribler litt i magen. Jeg fornemmer noe av spenningen fra mange år tilbake.

Store vendinger. Uten stopp farer vi forbi Verma, med nostalgiske minner om det som den gang var et eksotisk mål, med betjent jernbanestasjon og yrende liv. Over en strekning på 7,5 kilometer har vi gjort to store vendinger for å komme ned den bratteste delen på reisen. Nedenfor Kylling bru går banen i bergsiden på vestsiden av Romsdalen, inntil traseen flater ut ved Foss bru. Da har vi falt 400 høydemeter over en strekning på 23 km fra Stuguflåten.

Utrolig. Etter Flatmark går banen gjennom «Kjerkjeura», et område med gigantiske kampesteiner som ligger strødd på dalbunnen. Jeg har som regel kjørt bil på mine besøk til Romsdalen. At det skal være mulig å komme gjennom dette området, er nesten ikke til å tro. Det gjenstår en betydelig utfordring før veien her har fått tidsmessig standard. Togtraseen ble, som før nevnt, ferdigstilt i 1924, og slik ligger den fortsatt. Man kommer fort forbi med toget og kan bare undres over hva de fikk til for nesten hundre år siden. At stedet kalles Flatmark er like genialt som at Grønland heter Grønland.

Nå er vi i dalbunnen. Vi har foten av Romsdalshorn til høyre. Deretter kommer Blånebba og Romsdalseggen, som snart har passert Besseggen som Norges mest populære eggtravers.

Kjente fjellsider. Trolltindene med Trollveggen dominerer den andre siden. Fjellene rager nesten 1800 stupbratte meter opp fra dalbunnen, hvor Rauma flyter stille mellom snødekte elvesletter med velholdte gårdsbruk.

Det er alltid like fasinerende å se disse kjente fjellsidene, som i alle år har vært tumleplass for lokale fjellfolk og tiltrukket seg klatrere fra alle verdenshjørner.

Da jeg hadde sommerjobb på Åndalsnes i 1965, på Grand Hotel Bellevue, ble Trollveggen klatret for første gang.

Keiseren.Vi nærmer oss Åndalsnes, men før vi er framme, åpner Isterdalen seg på venstre side. Der går veien til Trollstigen. Bispen, Kongen og Dronninga står høyreiste og minner om at det er flere fjell som vil gjøre seg gjeldende. Men Romsdalshorn – Hornet – er keiseren, der det kneiser stolt mot himmelen. Jeg minnes med en viss stolthet at jeg var på «Hornet» i 1971, ledsaget av klatrelegenden Arne Randers Heen.

Terrenget flater ut, fjorden åpner seg, og før vi svinger rundt neset til stasjonen, kan jeg på den andre siden av elva se det som den gang var tante Aslaugs hus på Veblungsnes, der drømmen om en togtur oppsto. Ringen er sluttet.